Archive for January, 2009

Yet another Coraline

January 27, 2009



It’s not easy taking a picture of yourself. I found the position where the arm is raised upwards in a sharp angle, in order to get a full body photo, the most challenging. Arm a little shaky (to little exercising of biceps?), and picture gets blurred and totally out of focus. But you get the idea. My Coraline no 2 is finished. Well, it has been for a while, it just took some time to fasten the buttons. I decided to have more buttons than the pattern called for. I made size 36 “, in Koigu Kersti Merino Crêpe. It’s hand dyed, if I’m not mistaken. I started the project when I was in hospital, quite weak, knitting in bed. Hence the somewhat imperfect hemline. The yarn was strange. In the beginning it was ‘bleeding’ dye, so my bamboo stitches got all orange and my fingernails too. Now the bleeding has stopped, it seems. The yarn is great, very nice to work with.

Advertisements

Julepresanger

January 21, 2009


Litt sent å vise fram julepresangene i slutten av januar, kanskje. Men her er likevel et lite utvalg av de mest fotogene.. Rattkjelken og playmovulkanen er utelatt fra utvalget. Selv om det nok var dem som vakte aller størst begeistring. 
Denne lille saken spiller svanesjøen hvis man trekker den opp, og fuglene (svaner?) svirrer rundt og rundt på speilet (sjøen?). Har det noe med magnetisme og gjøre mon tro? Fin er den i hvertfall.
Men forresten, det var en gave som fikk maks uttelling både på begeistrings- og estetikk barometeret: Kapla! 

Ferdig vest

January 16, 2009



Så ble vesten endelig ferdig, og ble prøvet på av en tøysete fireåring. Til min store overraskelse mente han at den var veldig myk og deilig. Og han ville bruke den “hver eneste dag”, men hittil har han ment at den er “altfor fin for barnehagen”. Vet ikke riktig om det er et snedig triks for å slippe å bruke den, eller om han virkelig mener det. Det har i hvertfall ikke blitt til at han har skiftet til vest hver eneste dag etter å ha kommet hjem fra barnehagen.

Jeg prøver meg på en ny vest, men denne gang til en voksen herremann. Da han fikk se denne vesten ville han gjerne ha maken. Helt maken får du nok ikke, skatt, sa jeg. Men, jeg skal prøve noe liknende. Så nå blir det nok en vest. Og det skal klippes også denne gang. Men jeg vurderer å sette meg grundigere inn i the steeking process denne gangen.

Frem fra glemselen og godt nytt år

January 8, 2009

Under opprydding i gamle strikkeprosjekter dukket denne opp. En nusselig liten guttevest, Husfliden oppskrift fra 1970-tallet. Må være minst et par år siden jeg begynte å strikke den, men så ble den altså lagt til side. Problemet var, som bildene er ment å illustrere, av strikketeknisk karakter.

Poenget er at man strikker hele vesten opp til skuldrene.
Ingen felling til armer, ingen felling til hals. Overhodet ingen fellinger. Det skal klippes.

Og skuldrene skal “maskes sammen”, Det innebærer grafting (selv om jeg foreløpig har forlatt engelsk som bloggspråk, duger det godt som strikkespråk), noe jeg alltid har holdt meg unna tidligere. I stedet har jeg etter beste evne nestet sammen og latt det stå sin prøve. Men, etter å ha fått litt erfaring med grafting av sokker (tåspissen), tok jeg sjansen. Og det gikk greit. Resultatet blir at sammenføyningen blir usynlig, det ser ut som om jeg bare har fortsatt å strikke til over skulderen til bakstykket.. Forbløffende.
Men så altså; ingen fellinger. Det betyr klipping! Og i likhet med Elizabeth Zimmermann er jeg skeptisk til klipping i strikket materiale. Det føles helt feil. Strikking er organisk, det skal vokse fram og formes i en og samme teknikk. Klipp og søm virker som et typisk søttitallspåfunn., tenker jeg Praktisk, mekanisk, respektløst. Selvsagt må man først skissere opp armhull og halslinning med en tråkletråd, for hånd, deretter sy med maskin (både rette sting og zikk-zag), før den nervepirrende klippingen kan starte.

Og som om ikke det var nok, man må plukke opp masker langs kanten, med den risiko det innebærer for at maskinsømmen ikke holder maskene på plass. Her fant jeg ut at det var mye bedre å stikke en heklenål gjennom fra retten og hente opp masker enn å strikke opp i de gamle. Vanligvis bruker jeg strikkepinnen til dette, men på grunn av garnet – alpakka – og masse mønstertråder, var det vanskelig å dra garnet gjennom.


Men, tross en masse irritasjon og nervepirrende øyeblikk: Vesten blir endelig ferdig! Og den blir også ganske fin, faktisk. Hvis jeg er riktig heldig, passer den også til storebror på fire. Og har jeg riktig flaks, vil han faktisk bruke den – til tross for at den stikker og ikke har verken dødningehoder
eller sverd i mønsteret. Da kan han bruke den en sesong før vår lille venn O. kan arve den. Eventuelt kan O. få den allerede nå, om den er for liten for storebror.

Kanskje kommer jeg så langt som å legge ut et bilde av ham med vesten på?

Merkelig hvordan det er med strikking; man pusler og strikker, og tenker litt også. Da den verste irritasjonen hadde lagt seg, og jeg holdt på å sy brettekanten over sårkanten (maskinsydd zikk-zag kant for å hindre opprekking), begynte jeg å tenke på Gaza. Jeg har tenkt endel på Gaza i det siste. Sårkanter. Vel, jeg har ikke så mye å klage på.

GODT NYTT ÅR!